Blogg

Publisert 30/04/2019 | av Sportens Verden

0

Selbak i mitt hjerte

De fleste av oss har et forhold til klubben der vi vokste opp, og slik er det også med meg. Selbak er klubben i mitt hjerte.

Jeg var så heldig at jeg hadde hele oppveksten min på samme sted. På Sellebakk utenfor Fredrikstad. Skal jeg være helt nøyaktig så var det på Kjølberg i Borge Kommune, og klubben var Selbak Turn&Idrettsforening. Min oppvekst i grønt og hvitt var helt fantastisk. Nå fyller min barndoms-klubb 100 år, og det vekker mange gode minner.

Det første møtet

Siden jeg er født i 1958, og fikk mitt første møte med foreningslivet på 60-tallet, var barneidretts-regler et fremmedord. Vi spilte tidlig på full bane og aldri noe annet enn med 11 mann på laget. Store mål var det også, men du verden så gøy det var selv om det ikke akkurat var tilpasset barn. Og spesielt ikke meg som ikke var av de høyeste.

Det som skjedde i mitt første møtet med klubben hadde vært utenkelig i dag. Sammen med min to år yngre bror Rino møtte jeg til innendørstrening på klubbhuset på Plassen, som stadion het på folkemunne. Etter den første treningen kom treneren, tidligere en av klubbens store spillere, også en fysisk stor person på nærmere to meter, bort til oss to små-gutta og ga oss følgende beskjed: «Jeg tror dere Solheim-guttane bør finne dere en annen hobby» Det kunne jo ha skremt oss bort for godt, men det gjorde det ikke. Jeg kom tilbake neste gang og ble der resten av ungdomstiden.

Reserve et helt år

Jeg var heldig og vokste opp i en generasjon med mange gode spillere som fikk utvikle seg i et fantastisk miljø. Jeg elsket treningene, leken med ballen og kameratskapet, selv om jeg det første året på Lilleputtlaget ikke spilte et minutt. Jeg skiftet til hver kamp men ble aldri byttet inn. Laget spilte seg fram til finalen i det som var et uoffisielt kretsmesterskap, og etter finalen ble det en liten feiring, selv om vi tapte. Jeg gjorde ikke en feil, siden jeg satt stille og pent på reservebenken, men på festen skjedde det noe. Allerede i så ung alder hadde jeg, som mange andre gutter på Sellebakk, fått meg jobb noen timer i uka på Storm Trykkeri hos Arne Storm Johansen, som også var formann i Selbak. Han drev også Syvertsen Dagligvare på Sellebakk Torv, så han hadde med sjokolade og brus til oss smågutta. Da sier han noen til meg som jeg ikke hadde tenkt på: «Du kan da ikke bare være reserve Dag, du må jo ha ambisjoner om å spille på laget» Kloke ord som jeg aldri hadde tenkt på. Jeg var fornøyd jeg, kom på hver trening og fikk være sammen med kameratene mine.

Mester med småguttelaget

I 1972 hørte vi på vinteren rykter om at det skulle arrangeres en stor fotballturnering i Oslo, nærmest en Europa Cup for ungdomslag. Det var sommeren Norway Cup så dagens lys. Jeg spilte på smågutt 2 og ble utrolig stolt da jeg ble tatt med i gruppa som skulle til Ekebergsletta, og skuffelsen var stor da det kolliderte med familien Solheims bilferie til Finnmark. Det ble ikke noe Norway Cup på meg, men kameratene mine gjorde det godt og kom hjem med bronsemedalje. Også klubbens to å eldre gutter vant medaljer av samme valør.

Da sommerferien var over var det tilbake på 2.laget, mens 1.laget feid all motstand av banen. I sluttspillet om kretsmesterskapet ble jeg hentet opp, og da en av de faste spillerne ikke møtte var det rett inn i startelleveren i kvartfinalen. Jeg husker at jeg scoret det første målet og etter det så jeg meg ikke tilbake. Fra da var jeg en av gutta på laget, ikke en på 2.laget eller en evig reserve. Det hører med til historien at vi ble Kretsmestere etter 4-2 seier over et FFK-lag anført av Per Egil Ahlsen i finalen.

Finale i Norway Cup

To år senere ble vi mestere som guttelag etter 5-0 i finalen, og den sommeren gikk vi hele veien til finalen i Norway Cup. Selv om det ble tap på Bislett så var det en fantastisk opplevelse, store overskrifter i Dagbladet, innslag i Dagsrevyen og mange oppslag i lokalavisene. Kameratgjengen fra Selbak var plutselig litt fotballkjendiser i lokalmiljøet. Også som juniorer var vi gode, vi hadde bestemt oss for at vi etter bronse og sølv skulle gå for gull i Norway Cup i 1976, det er det eneste året turneringen ikke har blitt arrangert. Da ble det medaljer i Danmark i stedet. Det var også året da FFK vant sitt så langt siste Norgesmesterskap for junior, fortsatt anført av Ahlsen. Selv om to av våre spillere hadde gått til FFK slo vi dem i seriekampen på Fredrikstad Stadion.

Utrolig kameratskap

Vi var en gjeng skolekamerater som var fordelt på to klasser på Kjølberg Skole. Vi vokste opp sammen og vi bodde nærmest på Plassen. Vi så alle hjemmekampene, satt på bussen «Antilopen» til bortekamper og vi studerte lagoppstillingene på tavla på Selbak Torv. Klubben var en viktig del av oss, for meg sammen med Kjølberg Skolekorps hvor den beste spilleren og min gode kamerat Roy Pettersen var med. Dessverre så døde Roy, som var den eneste av oss som ble tatt ut til aldersbestemte landslag, så alt for tidlig. I Petrikirken var jeg sammen med Lars Petter Hauge, den eneste av oss som fikk kamper for FFK.

Fantastiske ledere

Flotte ledere er det jeg forbinder med det gode miljøet vi hadde i Selbak. Og det er sikkert mange som kjenner seg igjen der. Fra min oppvekst vil jeg også trekke fram garderobe-kulturen. Ingen ble kjørt på trening, alle skiftet sammen før trening og kamp, og alle dusjet sammen etterpå. Vi fikk lov å være gutter som utviklet oss sammen. Samtidig så hadde vi ledere som stilte krav til nypussede sorte fotballstøvler, som vi sa og ikke sko. Strømpene skulle være dratt opp, og den grønne drakta skulle være nede i den hvite shortsen. Vi lærte oss rett og slett litt disiplin og folkeskikk. Samtidig så inntok de roller hvor de fikk respekt, men hvor vi også følte både kjærlighet og tilhørighet tilbake. At noen også var gode trenere var selvfølgelig et stort pluss.

Colaflaska til Otto Beck

Det var alltid stor å vinne colaflaska på treninga. Den gikk til den som kom først tilbake til klubbhuset etter en løpetur, vinner av straffekonken eller skudd fra sekstenmeteren osv. Det var alltid spennende hvilken konkurranse trener Otto Beck pirret oss med. Sammen med Dagfinn Karlsen og Kai Bergli, var Otto miljøskaper av rang. Bjørge Beck, Egil Pedersen, faren til Øyvind Pedersen og onkel John var også en del av gjengen som la alt til rette for oss. Takket være voksne som brydde seg fikk vi en fantastisk oppvekst. Akkurat slik tusenvis av andre barn har fått det rundt i hele landet opp gjennom årene. Selv om vi som vokste opp på Selbak da jeg var gutt følte oss veldig spesielle.

Gratulerer og takk

Når klubben min nå feirer 100 år så er det med glede jeg tenker tilbake til min tid hos jubilanten. Jeg skulle ledet jubileumsfesten på Scandic City Hotel 4.mai, men konfirmasjon til nevø Martin prioriteres. Mine tanker går til den gangen jeg med langt lyst flagrende hår fikk være med på verdens flotteste lek, leken med lærkula. Takk til mine lekekamerater for gode minner og en flott oppvekst. Takk til Roy Pettersen, Geir Pedersen og Steinar Bergli, tre som dessverre har gått bort. Takk til Ole Petter Martinsen, Lars Petter Hauge, Erik Beck, Einar Halstensen, Håkon Hansen, Øyvind Pedersen, Erling Gunnufsen, Roy Ketil Karstensen, Knut Nilsen, Knut Erik Høistad, Tom Bredo Hansen og Tom Martinsen. Sender også noen tanker til min oldefar Bernhard Brynildsen som var med da klubben så dagens lys for 100 år siden. Faktisk så er jeg oppkalt etter keeperen.

Dag Bernhard Solheim

Tags: ,


Skrevet av:



Comments are closed.

Til toppen ↑