Blogg

Publisert 03/04/2019 | av Sportens Verden

0

Mitt liv med FFK

For det kjennes ille bra, å væra fra den byen som laget kommer fra, ja slik heter det i vår kjære hymne «For Fredrikstad», og slik har mitt liv som FFK-supporter vært, det har alltid vært med stolthet jeg har sagt at jeg er fra Fredrikstad og at laget mitt er FFK.

Det begynte midt på 60-tallet da pappa tok med meg og broren min på Stadion. Søndag klokka 13:00 var det kamp, mamma var hjemme og lagde middag, vi tre dro på kamp. Uforglemmelige opplevelser for en liten gutt fra Sellebakk. Lite ante jeg at jeg var med på slutten av storhetstiden. Pappa fortalte om den historiske seieren mot Ajax, om cupfinaler og seriemesterskap, med stolthet fortalte han om skolegang sammen med de største FFK-spillerne, og om oppveksten på Holmen.

I 1971 fikk også mamma være med da vi satte kursen for Cupfinalen mot Rosenborg, da vi tapte for Strømsgodset i 1969 fikk jeg ikke være med. Nå skulle jeg få oppleve mitt FFK spille cupfinale. Det var ikke noen supporterklubb eller noen butikk som solgte supporter-artikler den gangen, så plakater og vimpler ble laget på Borge Ungdomskole. Dessverre så var trønderne suverent best og det bli ikke så mye å juble for for oss røde og hvite den søndagen. Lite ante jeg som fersk tenåring at jeg skulle bli godt voksen før jeg igjen skulle få oppleve klubben min i en Cupfinale.

Slaget på Eidsvoll

Perioden etter min første cupfinale bød på sølv i serien i 1972, hvor vi i siste serierunde på et fullsatt Sarpsborg Stadion sendte sarpingene ned en divisjon, vi rykket ned i 1973, og min første skikkelig opplevelse av Fredrikstad-supportere på tur var under kvaliken for opprykk i 1974. Halve byen var på plass på Eidsvoll da Reidar Lund scora kampens eneste mål. Det var ingen dag hvor de rødhvite tilhengerne representerte byen på en positiv måte, det var utrolig mye fyll, ødeleggelser og arrestasjoner. Stoltere var vi noen dager senere, på Stadion da Bodø Glimt ble slått og vi rykket opp igjen. Det var i den kampen Kai Roger Olsen scoret et av tidenes flotteste FFK-mål, det som inspirerte Tor Andersen til tekstlinjen «som en skreddersydd scoring fra en FFK-ving»

Spådde matchvinneren i 1984

Det skulle gå 10 år til det igjen skulle bli noe å virkelig juble for, cupfinalene i 1984. Det året åpnet jeg butikk på Glade Hjørnet, Musikk&Foto Hjørnet, sammen med Terje Jensen og Frode Eliassen. På forsommeren var Terje litt lei og ville gi seg i FFK, det ble for mye med både butikk og fotball. Hverken Terje eller jeg glemmer det jeg sa som motivasjon, det er glemt Terje når du til høsten blir matchvinner i cupfinalen. Akkurat det skjedde, FFK slo Rosenborg i omkampen kvartfinalen på Lerkendal, Brann i semifinalen i Bergen.Etter 3-3 i den første finalen, som innholdet Per Egil Ahlsen fantastiske frisparkmål, ble Terje matchvinner i 3-2 seieren over Viking i omkampen uka etter. Den festen gikk jeg glipp av, for da Ahlsen scora på frisparket var jeg i San Francisco og da min gode venn ble matchvinner var jeg på Hawaii. Jeg hadde dessverre ikke reist da Start i siste serierunde vant 2-1 på Stadion og vi rykket ned til det som ble starten på 20 magre år. Jeg tenkte at jeg hadde mistet min sjanse til å se FFK vinne en Kongepokal, dette ble forsterket etter som årene gikk. I 1985 var jeg en av få supportere som var på plass til bortekampen i Cupvinner Cupen i Wales mot Bangor, en tur med uforglemmelige episoder, men etter 1-1 hjemme var eventyret i Europa over etter 0-0 på bortebane.

Eggen tente håpet

Plankehaugen så dagens lys mens Bjarne Rønning ledet FFK til tidenes dårligste resultat, en 8.plass i 2.divisjon. Dette var året etter at Norge hadde slått Brasil i VM, landslaget var på vei mot sitt første EM-sluttspill, og Rosenborg spiste kirsebær med de store i Europa. Norsk fotball var på sitt beste mens vi famler rundt i blinde foran noen hundre tilskuere på hjemmekampene og det meste er bare sorgen. Cupkampen borte mot L/F Hønefoss som vi vant 5-0 er et sjeldent lyspunkt i Plankehaugens første sesong. Veien tilbake til toppen av norsk fotball var uendelig lang, det virket faktisk som vi beveget oss lenger og lenger vekk fra det gode selskap. Vi går inn i et nytt årtusen dårligere enn noen gang. Men supporterne som stiftet Plankehaugen følte det kanskje annerledes, følte de at der var en ny tid på gang, så de for seg at Knut Torbjørns tid i Moss var på hell?

I hvert fall var det han, som «i en skinnende rustning kom ridende inn over Seutbrua på en hvit hest» og vips så fikk klubben og byen trua tilbake. Høsten 2002 ble en fest på vår gamle ærverdige Stadion, vi banket tabelltoer Kvik Halden 7-1 noen serierunder før slutt, vi rykka opp med 99 scora mål, og det ble endelig fakkeltog for en fotball-triumf i byen vår igjen. Året etter fylte klubben 100 år og hvilken jubileumsgave det ble, opprykk til Tippeligaen som nummer to bak Ståle Solbakkens HamKam. Vi var tilbake i den øverste divisjonen etter 20 års fravær.

Jobbet med toppfotball

Mens Fredrikstad hadde sine værste fotball-år, hadde jeg noen av mine beste. Jeg fikk oppleve å være på tribunen i mitt første VM i Italia i 1990, og da Norge kvalifiserte seg for VM i USA var jeg tilstede på de fleste kampene både borte og hjemme. Den avgjørende kampen borte mot Polen kommenterte jeg live på Radio Fredrikstad fra Poznan, assistert av Ole Duenes. Jeg reiste med landslaget til treningskampene i USA på vinteren i 94, og da VM kom hadde jeg æren av å lede vorspielet på Norges første offisielle fotballfest utenlands, i New Jersey, akkurat det er noe jeg skulle fortsette med de neste tiårene, og fotballen har nå i jobbsammenheng tatt meg til over 30 land i fire verdensdeler. I 2000 begynte jeg å jobbe med verdens beste fotballiga, Premier League, på CANAL+. Akkurat da var det som skjedde i FFK nærmest som løkkefotball å regne i forhold.

Fikk oppleve drømmen på CANAL+

Da kanalen, hvor jeg etterhvert ble sportssjef og redaktør, ved siden av å være programleder, fikk rettigheten til deler av Tippeligaen skulle jeg få min ultimate miks av FFK og TV-opplevelse. Vi klamret oss fast i Tippeligaen mot alle odds i 2004, og også i 2005 så det mørkt ut. Men 3.august kom øyeblikket som for meg symboliserte at nå var vi tilbake, nå var vi et lag å virkelige regne med. Lørdagskamp på Stadion, Tall Ships Races i byen, CC Cowboys på Værste på kvelden, og over 10.000 på Stadion, og for en fest det ble. Rosenborg ble utspilt etter alle kunstens regler, jeg var programlederen som fikk ønske velkommen til Fredrikstad, som fikk lede sendingen, intervjue spillere og trenere, som fikk dele mitt feststemte FFK med det norske folk. Vi vant 5-1 over klubben som dominerte norsk fotball, som spilte Champions League, vi som hadde falmet i mørke var plutselig stjernene i flomlyset på Stadion, igjen var alles blikk rettet mot det historiske anlegget på Holmen, min største fotballopplevelse noensinne – fordi den symboliserte så mye.

Endelig var jeg med og vant en Cupfinale

Med tilbakekomsten til toppen av norsk fotball eksploderte også medlemstallet i Plankehaugen, tusenvis av supportere reiste land og strand rundt og satte sitt preg på en hver arena. Det var noe annet enn bilturene med pappa til bortekamper på 70-tallet, da var det ikke mange med vår dialekt som heiet på FFK på fremmed gress, men turene glemmer jeg aldri.
Nå snakket alle om den fantastiske støtten FFK fikk, og vi skulle alle få vår ultimate belønning i 2006. Året da vi skulle ta farvel med vår gamle venn, Fredrikstad Stadion, ble året da vi skulle hente en ny Kongepokal til vårt velfylte premieskap. Jeg glemmer aldri hvor stolt jeg var da jeg fikk lede Cupfinalefesten på Rockefeller, hele Fredrikstad var i Oslo. Tårene som rant da guttane løp ut på Ullevaal, var tårer jeg aldri trodde jeg skulle gråte, og de ble flere etter at vi hadde lekt oss til Cupmesterskap nummer 11. Jeg var der og jeg fikk oppleve det jeg i nesten 22 år hadde trodd at jeg aldri kom til å få oppleve. Det ble en verdig avskjed med det som hadde vært klubbens hjem siden 1914, og ferden over til Værste ble på en måte en triumf.

Til åpningskampen i helikopter

Endelig var dagen kommet da vi skulle ønske velkommen til kamp på vår nye flotte Stadion, Lyn var den heldige gjesten. For meg var problemet at jeg hadde Premier League sending i Oslo og ikke kunne rekke til Fredrikstad, men da er det godt å ha gode venner. Mine beste kompiser overrasket meg med helikopter, og like før dommeren blåser i gang oppgjøret lander jeg utenfor og kan løpe inn til festen, og til seier.

Stemningen som Plankehaugen var med på å skape er fullt på høyde med det beste jeg har opplevd på store arenaer i utlandet. Det som var unikt i årene med fullsatt stadion var det at Plankehaugen fikk med seg hele stadion, fire tribuner som synger og svarer hverandre er ganske unikt uansett hvor du er. Faktisk så får jeg gåsehud når jeg skriver dette, måtte vi få oppleve det igjen. Den magiske stemningen når over 10.000 synger «For Fredrikstad», sangen som ble laget til revyen i jubileumsåret 2003, er også ganske unikt, et mektig kor som gjør noe med deg, en tekst om samhold og kjærlighet og en melodi som setter seg fast. Samtidig er det sjarmerende og nostalgisk når «Fredrikstad-gutter våre veier» fra 1932 fortsatt spilles når vi scorer. Jeg husker at jeg mer enn en gang fortalte folk som skulle til England på kamp for første gang at de kunne bli skuffet om de trodde stemningen på Balløya skulle overgå stemningen på Blomsterøya, det var det nemlig ikke alle steder den gjorde.

Sølv, og nedrykk

Den første sesongen på Kråkerøy var uforglemmelig, og i 2008 fikk vi oppleve at vi tar sølv i Tippeligaen, bak Stabæk, vi var virkelig tilbake. Medaljene ble feiret med stil, og på sølvfesten på Blå Grotte, som jeg ledet, var jeg dum nok til å si at dere husker kanskje hva som skjedd sist vi vant sølv, i 1972 på dårligere målforskjell enn seriemester Viking, da rykket vi ned året etter. Det gjør vi ikke denne gangen sa jeg, men det var akkurat det vi gjorde. Det som skjedde i 2009 og de neste ni årene skal jeg ikke dvele ved.

ÆRESMEDLEM: Dagfinn Enerly utnevnes til Æresmedlem av leder i Plankehaugen Enrique Leonidas Arnesen  og leder for jubileumsfesten Heidi Aydar

Æresmedlem og Ambassadør

I 2008 ble jeg virkelig tatt på senga av Plankehaugen, på 50 års festen min på Fredrikstad Bryggeri ble jeg hyllet og utnevnt til Æresmedlem, noe jeg setter utrolig stor pris på at jeg er. Neste hjemmekamp ble jeg hyllet av FFK og utnevnt til FFK-Ambassadør, en utrolig stor ære. I flere tiår har jeg også hatt diverse oppgaver i klubben, jeg har ledet arrangementer, vært styremedlem, markeds og salgsansvarlig, og redaktør bare for å nevne noe. At klubben, etter 2017, ikke lenger ønsker mine tjenester har vært trist, men FFK er laget mitt uansett. Derfor vil jeg takke klubben for at du som barn valgte meg, og takk til dere som startet Plankehaugen og til dere som driver den videre.

Vi fortjener alle en gave som da klubben fylte 100 år i 2003 og fikk opprykk til Tippeligaen i gave, nå bør presangen til oss i Plankehaugen i vårt jubileumsår være opprykk til OBOS-ligaen, det er vel akkurat passe. Gratulerer med jubileet.

Dag Solheim

Tags: ,


Skrevet av:



Comments are closed.

Til toppen ↑