Det er fotballfeber i Sarpsborg, stadion fylles og lag og klubb hylles, men slik ..." /> Et fotball-eventyr i blått - Sportensverden

Blogg

Publisert 19/08/2018 | av Sportens Verden

0

Et fotball-eventyr i blått

Det er fotballfeber i Sarpsborg, stadion fylles og lag og klubb hylles, men slik har det ikke alltid vært. Hegemoniet i det gamle fotball-fylket Østfold har lenge vært på vandring.

Sarpsborg Fotballklubb ble stiftet bare noen dager etter at Fredrikstad Fotballklubb så dagens lys våren 1903. FFK og SFK ble rivaler fra første gang de møtte hverandre. Helt fram til 70-tallet foregikk det meste av rivaliseringen på det øverste nivået i Norge. Fortsatt har Sarpsborg by tilgode å vinne seriemesterskapet, men SFK var den første klubben fra Østfold som ble Norgesmestere i 1917. Seks ganger har den gamle storheten vunnet Cupfinalen, siste gang i 1951, året etter vant naboklubben Sparta kongepokalen. I byen bare noen få kilometer lenger nede langs Glomma er pokalskapet fylt opp med 11 kongepokaler og trofeer for 9 seriemesterskap.

I de to byene ble det magrere tider da perioden med fotball i toppdivisjonen tok slutt i Sarpsborg i 1974, etter at FFK sendte de blå ned med seier i siste serierunde på Sarpsborg Stadion. FFK tok sølv i serien på dårligere målforskjell enn Viking den sesongen. Etter det rykket FK opp og ned de neste 10 årene, men savnet av de klassiske lokaloppgjørene var stort. Rivaliseringen på og utenfor fotballbanen var borte, norsk fotball hadde mistet et av sine aller mest klassiske lokaloppgjør, og fotballen i Nedre-Glomma regionen begynte virkelig å slite. Etter rødbuksenes 10.Kongepokal i 1984, i en sesong som endte med nedrykk, skulle det gå 20 år før klubben igjen spiste kirsebær med de store.

Lenger oppe ved fossen skulle det gå 37 år før man kunne ønske Molde velkommen som første motstander i en eliteseriekamp side nedrykket på 70-tallet. Dette var Ole Gunnar Solskjærs første offisielle kamp som Molde trener, men det brydde ikke hjemmelaget seg noe om, de sendte laget til den ferske Tippeligatreneren hjem med 0-3 i bagasjen.

I de magre årene i fotballen ved Glommas munning, var det de gule og svarte fra Moss som overtok hegemoniet. Nils Arne Eggen ledet MFK til seriemesterskapet i 1987, det eneste seriemesterskapet som er blitt hentet til Østfold etter 1961. Moss spilte Europacup-kamper mot Real Madrid og Bayern München, og spillere som Einar Aas, Geir Henæs, Ole Johnny Henriksen, Erland Johnsen og senere Thomas Myhre, var toppspillere som hevdet seg både nasjonalt og internasjonalt. Knut Torbjørn Eggen sørget for at livet i toppfotballen levde inn på 2000 tallet.

Så reiste Eggen junior til Fredrikstad, det raknet i Moss, og i Sarpsborg var det med få unntak magre sesonger sportslig. Stort sett var det krangel og samarbeids-konstellasjoner som kollapset. Den gamle storheten SFK slet voldsomt, og man måtte konstatere at igjen var FFK storebror i Østfold. Etter opprykket i 2003, cuptriumf i 2006 og innflytting på ny stadion året etter, og seriesølv i Tippeligaen i 2008, ble det til slutt sarpingene som satte en stopper for den korte triumf-perioden.

Ingen i de to byene glemmer kampen på et fullsatt Fredrikstad Stadion 6.november i 2009, en gledesdag i den blå byen, en av de mørkeste i den røde byens historie. Sarpsborg 08, som i sin første sesong med det navnet, ble nummer 5 i Adecco-ligaen, møtte et FFK som havnet på 14.plass i Tippeligaen. Tom Nordlie ble hentet inn for Tom Freddy Aune for å redde den gamle storheten. Sarpingene fikk sin revansj for 1974, de vant 2-0 i Fredrikstad etter scoringer av Martin Wiig, som etter noen sesonger var blitt vraket av kveldens motstander. FFK rykket ned, og ingen i Sarpsborg brydde seg om at det ble tap for Kongsvinger i opprykksfinalen.

Etter å ha spilt under navn som Sarpsborg Fotball, FF Sarpsborg, Borg Fotball, FK Sparta Fotball, FK Sparta Sarpsborg og SFK Sparta, ble den nye klubben stiftet i 2008, og fra sesongen etter ble navnet Sarpsborg 08 Fotballforening tatt i bruk.

Klubben med det navnet er blitt et eneste stort blått fotball-eventyr. God og nøktern ledelse som har bygget sten for sten er nøkkelen til suksessen. Kontinuitet på ledersiden har skapt forutsigbarhet og muligheten til å skynde seg langsomt, selv om det har gått fort, fortere enn kanskje de fleste sarpingers villeste drømmer. I førsten var de annerledes-klubben med mange lokale spillere, lavt budsjett, nøkterne spillerlønninger. I den første sesongen i den øverste divisjonen i 2010, var de klare på en ting, de ikke skulle bruke mere penger enn de hadde og som klubb skulle de ha råd til å rykke ned, og rykker ned det gjorde de, men først i 2011.

Roar Johansen som overtok treneransvaret da Conny Karlsson trakk seg midt i sesongen i 2009, ledet klubben til et nytt opprykk i 2012, men det ble klart at han ikke var mannen som skulle lede klubben videre. Inn kom karismatiske Brian Dean, mannen som scoret tidenes første mål i Premier League, og assistenten Ian Burchnall, dagens suksesstrener i Østersund. Men den viktigste ansettelsen det året var sportssjef Thomas Berntsen, mannen mange mener har mye av æren for klubbens fantastiske sportslige utvikling.

Berntsens egenskaper i spillemarkedet hadde en vesentlig betydning for at klubben allerede året etter blir nummer 8 i Tippeligaen, og måten han finner spillere på, ofte i lavere divisjoner har vært helt enestående. Det samme har utviklingen og videresalg av spillerne vært. Filosofien det hentes etter er at man ønsker spillertyper som er lære og treningsvillige, og som tåler mye trening. Den tidligere Lillestrøm og Vålerenga spilleren har funnet langt mere gull enn gråstein, og jeg tviler på om noen i Norge ser flere fotballkamper på jakt etter spillere enn det Berntsen gjør. Hans grundighet og teft sammen med det nettverket klubben har bygget er et av suksesskriteriene.

I 2015 kom det neste da Geir Bakke ble ansatt som hovedtrener med Tom Freddy Aune som assistent. Tre gode kompiser styrer laget til cupfinale mot Rosenborg, to år etter er de tilbake på Ullevaal men taper igjen, denne gangen mot Lillestrøm.

De tre siste sesongene har klubben etablert seg i toppen av norsk fotball, i fjor ble det bekreftet med bronsemedalje. Men det er ikke bare sportslig at klubben står på en solid plattform, det gjør de også økonomisk og organisatorisk. Det er mange som har gjort en stor jobb i klubbens korte historie, men det er to personer, sammen med de tre tidligere nevnte, som har styrt klubben med stødig hånd, samtidig som de har bevart folkeligheten og 08 som en åpen og vennlig klubb. De to er daglig leder Espen Engebretsen og styreleder Cato Haug.

Det er utrolig hyggelig å komme til Sarpsborg Stadion, et anlegg som klubb og kommune har utviklet bit for bit. Helt fra de første sesongene har de vært en stolt klubb, de har vært folkets klubb og de har vært veldig dyktige på å ta vare på de frivillige og menneskene rundt klubben. Det har skapt kontinuitet, samtidig som man er ydmyke og lærevillige. Det er ingen selvfølge å lykkes med alle disse faktorene, og den blå klubben fra byen ved fossen, har selvfølgelig forbedringspunkter, men som de sier så lærer de noe hver eneste dag.

I sommer har de høstet nye erfaringer i Europa. Sterke prestasjonen på bortebane mot lag fra tre nasjoner som alle deltok i sommerens VM, er rett og slett imponerende. På hjemmebane har de skapt fotballfest etter fotballfest, og i 2018 går folk i byen, som i 40 år kalte seg Hockeytown, mann av huse for å sikre seg billetter til hjemmekampene. Det er fullt på Sarpsborg Stadion og det skapes en stemning, som jeg tviler på at selv de mest ihuga medlemmene av supporterklubben Fossefallet trodde det var mulig å skape i Hellige Olavs tusen år gamle by.

Nå venter en ny magisk torsdagkveld i flomlys, denne gangen mot Maccabi Tel Aviv, men før det settes kursen mot Bergen og kamp mot serielederen. Det er vel ingen, i hvert fall ikke i Sarpsborg, som blir overrasket om avstanden til Brann er krympet til 5 poeng etter den kampen, ei heller om klubben tar seg til gruppespillet i Europa League.

For 10 år siden skrev jeg en artikkel med tittelen: «Vi kunne vært sarpinger» Det var mens FFK slåss om seriegull, med den 11. Kongepokalen trygt plassert i det store premieskapet på nye flotte Fredrikstad Stadion, som ofte var fylt til randen med over 12.000 tilskuere. Det jeg skrev handlet om hvor heldig jeg og alle andre fra byen var var over at vi er fra Fredrikstad, noe vi selvfølgelig fortsatt er. Vi levde ut fotballdrømmen, vi spilte i Europa. Oppe ved fossen slet man med samarbeidet om en ny fotballklubb, men så fort snur det i fotball. Jeg sier ikke at jeg ønsker at jeg var sarping fordi de blå nå har stor suksess på fotballbanen, men jeg innrømmer, selv om jeg er rød-hvit til jeg dør, helt uten problem at jeg er imponert og misunnelige.

Med det skiftende hegemoniet i hvem som er best i Østfold de siste drøye 15 årene, vil jeg avslutte med den historiske uttalelsen til Knut Evensen, leder i Moss Fotballklubb da FFK rykket opp til 1.divisjon i 2002, mens de gule og svarte spilte i Tippeligaen: « Vi er best, og det tar lang tid før FFK tar oss igjen». Året etter rykket FFK opp i Tippeligaen og Moss rykket ned. Så fort snudde det, uten at jeg tror at det på noen som helst måte vil rakne i S08, nei drømmen er at Norges mest klassiske lokaloppgjør vil finne sted igjen i Eliteserien om bare noen få år.

Akkurat det er ikke utopisk, for Per Mathias Høgmo har noe på gang, og han og FFK kan i hvert fall smykke seg med en ny imponerende publikumsrekord på det tredje høyeste nivået i Norge, med 10.413 tilskuere på forrige helgs kamp mot Moss. Fotballinteressen er det ikke noe å si på i de to byene ved utløpet av Glomma. Lykke til i Europa, Sarpsborg 08.

Dag Solheim

Tags: , , , ,


Skrevet av:



Comments are closed.

Til toppen ↑